Jeg er fremdeles ikke ferdig med pakkingen, men har funnet ut at jeg gir mer eller mindre blaffen i hva jeg putter i kofferten nå. Det er ikke noe runway, men samme gamle gran canaria der jeg kun skal sole meg, bade og slappe av. Mer eller mindre.

Det er ikke satt opp internett i leiligheten vår, men om jeg oppdager et usikret nettverk er det fare for at det blir blogging mens jeg er der nede i varmen. Vel, først og fremst skal jeg slappe av og bruke all tid utendørs, så blogging kommer uansett til å bli lagt litt på hyllen disse ukene. Men jeg skal prøve, både for min egen og deres del :-)

Vi snakkes om to uker, eller mindre, dere!

Dere vet slike dager dere ikke vil skal ta slutt? Dager der du ler så mye at du får vondt i magen? Dager der du snakker med en av dine beste venner om alt dere ikke har snakket om på flere uker? Dager der du er så glad for å se noen igjen, at du gjør alt for at dagen ikke skal ta slutt?

I dag var en sånn dag. Bare tanken på at vi skal reise vekk fra hverandre gjør meg sur. Det er når man har vært lenge vekke fra hverandre at man merker hvor mye man har savnet hverandre. Og nå savner jeg deg allerede.

OMFG a holy triangle





her prøvde jeg å se ut som en feit amerikaner. fint, hæ?





love you

Nå er jeg i full gang med å pakke. Jeg har helt glemt å fortelle at jeg reiser til gran canaria i natt, og blir der i to uker. Jeg fikk vite det på fredag, og jeg har faktisk ikke pakket ordentlig ut av koffertene mine fra USA enda, så jeg slipper heldigvis å måtte pakke helt fra scratch.

Jeg kan ikke fordra å pakke, for det er jo umulig å forutse hva jeg kommer til å gå med i to uker. Antrekk er noe jeg foretrekker å finne på impuls, haha. Nei, nå må jeg fortsette pakkingen, hvis ikke kommer jeg meg aldri ut til Synnøve. Dere skulle bare visst hvor mye jeg gleder meg til å se henne igjen. Vi skal spise phish food (les: iskrem) og snakke om alt vi ikke har snakket om på flere uker. Ah, jeg bare elsker jentekvelder.

Har dere noen tips til hva jeg bør pakke?

I følge statistikken min var det 10 stykker av dere lesere som kom inn på bloggen min ved å søke “harry mcveigh cawoline” på google i går. haha, wtf?! Én ting hadde vært om en leser hadde søkt på det og tilfeldigvis ramlet inn på bloggen min (ikke at cawoline er så random, for det finnes da ikke så mange cawoline’r her i verden), men når hele ti forskjellige personer søker på dette på én og samme dag? Haha, merkelig og veldig ut-av-det-blå.

På den forrige bloggen min, cawoline.blogg.no, hadde dere kommet inn på bloggen min ved å søke på blant annet dette: tenåringsjenter kakepynt, whitney port høyde, fineste canada goose jakke, prikkete underbukser, frykten for det ukjente, maskaraklumper, fugl fløy i vindu hva skal man gjøre, gratis gassballong, stripete neglelakk, blondetruse solarium, gjennomsiktig kjole. (kilde: googleanalytics).

Det er veldig mye rart dere søker på, og det er enda rarere hvordan dere faktisk havner på MIN blogg ved disse søkeordene. Haha. Har noen av dere opplevd det samme?

Har dere tenkt over hvor undervurdert ordentlige brev er blitt? Vi lever i en mye elektronisk verden der det meste foregår på data. Brev er noe man i dag sjeldent får, med mindre det er en regning eller et postkort fra en kjenning som er på ferie.

Jeg vet ikke med dere, men jeg ville i hvert fall gjerne likt å ha noe håndfast og kjært å se tilbake på når jeg blir gammel, i stedet for å måtte “lete opp i e-mailen min” for å finne en muligens følelsesladd mail fra den tiden jeg var ung. Det er for all del helt fantastisk at vi har noe så bra som datamaskiner, elektroniske duppeditter og facebook, men hvor ble det av det personlige preget vi la på ting tidligere, før data og alt dette oppstod?

Håndskrevne brev er bare så skjønt. Jeg håper de fleste av dere har sett filmene dear john og the notebook, som baserer seg mye på brevskriving?

The place where wishes come true and girls turns into princesses. Jeg har ikke ord for hvor glad jeg er i dette stedet. Det er som å vandre rett inn i et eventyr. Ekte magi, liksom.

FØLG MIN BLOGG MED BLOGLOVIN

Som dere sikkert har fått med dere, så er jeg veldig glad i starbucks og iskaffen deres, så i går fant jeg ut at jeg skulle starte morgendagen med nettopp en frappuccino. Jeg vet det finnes utallige oppskrifter liggende rundt på internett som beskriver hvordan man kan lage frappuccino på egenhånd, men jeg fant en enda enklere måte å gjøre det på, som dessuten smaker ordentlig starbucks!

I går kveld kjøpte jeg en flaske med vanilla frappuccino på Deli De Luca, slik at jeg hadde kaffen i boks. I dag da jeg våknet, tok jeg masse isbiter i en blender slik at bitene ble slush-ish og ikke så veldig store. Deretter var det bare å fylle et glass med sjokoladesaus, for så å helle isbitene og kaffen oppi. Veldig enkelt og veldig godt – men ikke helt som frappuccinoen man kjøper på selve starbucks, men det hadde jeg ikke forventet heller. Glasset kjøpte jeg i USA forresten, søtt?

Ps. jeg skvatt da jeg så innlegget mitt om musekonserten på forsiden av femelle! Det er et utrolig bra tiltak at de promoterer bloggere uavhengig av hvor mange lesere man har. Heia femelle!

Nå har jeg nettopp spist deilig grillmat og avocado med mamma, mens vi så på filmen 2012. Snakk om actionfylt film! Vel, for det første, hva syns dere om filmen? Og hva syns dere egentlig om hele verden-går-under-i-2012-fenomenet?

Jeg syns filmen er veldig fascinerende med tanke på at de tar utgangspunkt i noe som faktisk gjelder hele menneskeheten. I følge mayakalenderen går verden under i 2012, og tidligere har mayakulturen sin kalender kunnet forutse hendelser som den forferdelige hendelsen 9/11 og tsunamien i thailand. Dette har ført til at 2012-fenomenet har spredt seg som skremselspropaganda over hele kloden.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal tro, men én ting er sikkert og visst; når det en gang blir 21. desember i år 2012 kommer jeg ikke til å sprade rundt i byn eller være utendørs. Jeg kommer til å ligge under sengen min med ørepropper, flere dyner og alle mine nærmeste gjenstander. Evakuert. Bare sånn i tilfelle. Hvordan kan man egentlig forberede seg på at verden går under?

Hva er deres forventninger og formeninger om 2012-hysteriet?

FOR EN FANTASTISK KONSERT. JEG HAR VIRKELIG IKKE ORD. Det er fire timer siden jeg kom hjem fra konserten, og jeg er fremdeles mo i knærne og har gåsehud fra topp til tå. At et band klarer å levere et så bra show med noen så bra sanger er nærmest helt utrolig. Det var så utrolig gøy å digge til sangene man vanligvis kun hører på iPod, for ikke å snakke om hvor gøy det var å se hvor mye venninnen min, Liselinn, koste seg. Jeg ble helt glad innvendig!

Det begynte med at Magnet varmet opp for White lies, som igjen varmet opp for selveste Muse. Magnet er for all del flink å synge, men har til gjengjeld ganske ikke-fengende sanger, så jeg gjorde ikke annet enn å hyle da White Lies kom på scenen. MAKAN til smilende og ikke minst sjarmerende band. Vokalisten, Harry McVeigh, bar det største smilet og leverte vanvittig bra, sang etter sang. Det var bare så gøy å synge med på to lose my life, og jeg tror setningen “let’s grow old together, and die at the same time” boret seg inn i hjernen på de fleste blant publikum.

Muse leverte, som forventet, et helt spektakulært show. Da de kjørte i gang starlight, plug in baby og uprising var det helt fortryllende å høre publikum synge med for full hals. Jeg vet ikke hvordan jeg skal kunne klare å forklare bedre. Jeg er helt…i ekstase. Dessuten fikk vi fripass til golden circle, noe som medførte at vi stod én liten meter fra scenen. Kan du tenke deg? Én meter fra scenen, blant 20.000 mennesker i publikum. Vi kunne nesten ta på Matthew Bellamy!

Dere som i fremtiden nøler om dere skal gidde å dra på konsert med Muse – ikke så mye som vurder det. DRA! Det er noe du bare ikke vil gå glipp av, tro meg!

I morgen skal jeg på konsert med Muse, noe som forhåpentligvis blir helt vanvittig. Da de var i oslo i høst hadde de visstnok hatt tidenes lys- og sceneshow, så jeg håper morgendagens konsert her i bergen står til forventningene.

Det er mye spekulasjoner i hvilke sanger de kommer til å synge, og jeg må si jeg holder en knapp på knights of cydonia og take a bow, samt de gode gamle starlight, plug in baby og selvsagt unintended. Hva syns du om Muse?

I’m so hipster I bleed glitter.

Før kunne jeg ikke fordra skull-scarfene. Nå, derimot, liker jeg de innmari godt.





RIP McQueen

stop hatin and playin hard, I got a loaded bodygaurd. Hvis du ikke har hørt Uffie, har du gått glipp av noe.

Jeg har kjøpt meg ny stålklokke, da denne passer til alt. Det søteste var boksen den var pakket inn i. En rosa boks formet som et hjerte. Søtt?

Da var californiaturen min over, og jeg må si det er litt deilig å ha kommet hjem igjen. Borte bra men hjemme best, er det ikke sånn? Jeg har hatt en helt utrolig reise som ikke kommer til å bli glemt med det første, men likevel var det så mye jeg savnet mens jeg var der borte.

Jeg hadde virkelig behov for å se emilie igjen, og derfor dro jeg til henne så snart jeg hadde kommet fra flyplassen. Jeg tilbragte natten hos henne, hvor vi testet ut whitestrips og så på the notebook. Ingenting er som en jentekveld med sin beste venn etter å ha vært lenge borte fra hverandre. Ingenting.